Notater |
- Ingeleiv P. Stene f. 24. Juni 1877 – døde 29. September 1970
Ingeleiv Stene, Sjøholt, lever for å gjøre andre glá.
Kan hende det er flere som heter Ingeleiv i soknet, men det er bare en som liksom hører – hele Ørskogbygda til – Ingeleiv Stene.
Det er ikke bare i sitt eget kirkesokn Ingeleiv er kjent, hun har slekt og venner mange steder i fylket.
Ingeleiv fylte 80 år i sommer. Det ble da sagt av en nabo: - Ho Ingeleiv er ikkje 80 år, ho har levet fire ganger 20 år. Stadig er hun på farten for å besøke gamle, som hun sier. Hun har alltid med seg en liten heklet eller strikket ting som gave. Når hun er heime er hun flitting, nytter hver ledige stund – og de små tingene hoper seg opp til hun begynner å dele ut til sine enslige venner.
Det er noe storslått over den staute kvinna, klok og våken for alt og alle, mennesker, dyr og natur.
Sorg og motgang har ikke tatt knekken hverken på humør eller helse. Hun har funnet styrke i sin gudstro. På veggen i stuen henger et fargelitografi av den tornekronede Kristus og et av Carl Olof Rosenius. Det forteller om hennes livsinnstilling fra ungdommen av.
Skal jeg snakke om motgang, vil eg gråte, sier Ingeleiv. Og så slår hun samtalen om på noe lyst og godt. Deretter fortsetter vi om løst og fast.
Ingeleiv er født på Reite i Vagsvik. 20 år gammel ble hun gift med Lars Stene. Men dette ekteskapet varte knapt tre år. Sotten som herjet blandt unge mennesker den gang voldte også hans død, og Ingeleiv satt igjen med en liten gutt. Han mistet hun også, livet ebbet ut i unge år.
Den gang jeg kom til Steinane så det nok annerledes ut, sier hun. Krattskog og steinrøyser. Du verden all den stein som er kjørt på sjøen. Men huset var stort. Det ble flyttet fra Skodje der det hadde vært amtskole i det. Her var ikke forsamlingshus i bygda, og den første vinteren ble storstuen brukt til rom for ungdomsmøter. – Vil du vite, sier Ingeleiv og senker stemmen. Da vi satte opp huset, hengte jeg kapper for vinduene, men det var ikke skikk den gangen, så jeg fikk høre kritikk for disse kappene. Nå ser du forandringer, nå har hver mann fine gardiner for vinduet.
Her har det bestandig vært fint hos alle på Sjøholtstranden. Hver gard planta trærne. Vi fikk små spirer, det var så gromt å få slikt fint lauv framfor husa. Det var omkring 100 meter bort mot Storvika vi planta. Turistene som kjørte mot byen syntes det var så vakkert her. Og frukttrær – de snakker om Linge, men vi kan konkurrere med dem inne i fjorden, for her blir det tidligst grønt om våren.
Ja det var så mangt en kunne fortelle, sier Ingeleiv. Og vi fikk høre om det nye ekteskapet med Severin fra Sykkylven. Om Lina og Petter, barna deres, om mannen som ble sjuk, ballansenerven sviktet – de tunge 8 årene da hun var sjuk, og da hun atter ble enke etter 20 års ekteskap.
Hun forteller om arbeidet inne og ute, om fjøset og om melketurene til byen, hun tok sin tur som pliktmann. Fisketørking nede på fjøresteinene får vi også høre om.
Ingeleiv glemmer heller ikke sine mange venner. Hun finner fram en bok som hun viser oss. – Her skal du se, sier hun. Her står mangt rart, det er notater og sitater. Leser jeg et fint stykke, vakre vers eller det kan være hilsningstelegrammer, blir det skrevet inn her. Og når jeg sjøl skal sende en hilsen, plukker jeg ut litt her og litt der og legger et ord til som passer. Det er sannelig en innholdsrik bok med Ingeleivs fine håndskrift.
Kilde: Aco, Sunnmørsposten, 9. Desember 1957
|